Ambisjoner og mål

Anne Lise FimreiteAv prorektor Anne Lise Fimreite

Vi er gjerne raskest på ski både bortover og nedover og er stolte over å være i verdenstoppen i mange vinteridretter. Hvorfor kan vi ikke ha ambisjoner om å være smartest?

Norsk forskning fikk i en evaluering tidligere i vinter karakteristikken middelmådig. Er dette et forskningens Calgary, og kan vi i så fall lære noe av hvordan norsk vinteridrett ble gjenreist etter den svake innsatsen der?

Norge er et lite land, men plasserte seg som en av de beste nasjonene, på linje med giganter som Russland, USA og Tyskland i vinterens OL i Sotsji.  Dette var forventet. Kravene om at vi skal være i toppen og alltid bli enda litt bedre, er nærmest unisone i befolkningen når det gjelder vintersport. Slik har det ikke alltid vært. Etter Calgary-OL i 1988, der den norske medaljefangsten var heller mager, ble det tatt grep for at Norge igjen skulle være en ledende vintersportsnasjon. En ledelse som ga klart uttrykk for ambisjoner og mål, var viktig ingrediens i dette grepet.

I  evalueringen av norsk forskning er konklusjonen at det er langt mellom de verdensledende forskningsmiljøene. Når det skal tas grep i norsk forskning etter dette, er det da mulig å lære noe fra det idretten gjorde etter Calgary-fiaskoen?  Evaluatorene trekker fram ledelse som en nøkkelfaktor for å gjøre noe med situasjonen, og viser til at suksessfulle universitet over hele verden, ledes av sterke forskere med visjoner, og ikke minst med legitimitet til å lede. Spørsmålet er om vi gjennom å  satse på ledelse med ambisjoner og mål også i forskning, kan komme dit at vi med like stor selvfølge forventer nobelpriser av våre forskere, som olympiske medaljer av våre idrettsutøver? Ikke i alle fag og disipliner – det gjør vi ikke i vinter-OL heller, men der vi satser.

Ved Universitetet i Bergen har vi fremragende miljø innen klimaforskning, romfysikk, kreftforskning, forskning på Stillehavsregionen, språkforskning, arkeologi og hjerneforskning for å nevne noen. Det finnes noe  fellestrekk ved disse miljøene. Tilgang til finansielle ressurser er ett. En forskningsleder må kjenne kunsten å samle inn penger. Men det trengs også så mye mer. Handlingsrom og muligheter til å tenke mer enn ett år og ett semester i slengen, er viktig. Å delta i de beste internasjonale forskningsnettverk og – i mange fag i alle fall, tilgang til infrastruktur som regnemaskiner, båter og laboratorier, er andre viktig ingredienser. Bjerknessenteret – som driver noe av verdens fremste klimaforskning fra Bergen, er et godt eksempel her. Gjennom å ha hatt en unik infrastruktur som andre har ønsket tilgang til, har forskningslederne og -miljøet trukket flinke forskerne til Bergen, forskere som gjerne har blitt her og bidratt til oppbyggingen av feltet. Å samarbeide med de gode har vært viktig for at Bjerknessenteret nå selv er blant de aller beste. Men først og fremst har de blitt gode gjennom å ha hatt ledere som har villet satse og våget å formulere konkrete ambisjoner. Idrettens suksessfaktorer kan synes å ha hatt noe for seg også når det gjelder forskning.

 En annen viktig parallell til idretten er at nøkkelen til å lykkes er unge talent. Det er heller ikke i forskningen slik at individ og miljø kan bli best over natten. Miljø må bygges i 10-15 års perspektiv. For å få det til må strategisk tenkning som tillater prioritering være på plass. I prioriteringssammenheng må forskningslederen være villig til å utsette seg selv og eget miljøet for konkurranse – om forskningsmidler og om posisjoner. Som idrettsutøverne, må man underlegge seg streng evaluering og vurdering dersom miljøet skal hevde seg blant de beste i verden.

 Forskningsledere og norske forskningsmiljøer kan likevel ikke gjøre hele jobben alene. Ett nylig kringkastet råd fra Olympiatroppen, er at foreldres engasjement er avgjørende for barns ambisjoner. Foreldre og lærere på alle nivå, bør også våge å vise engasjement når det gjelder forskning og utdanning gjennom å identifisere og hjelpe frem talent. Idrettsheltene gir oss fellesskapsfølelse og stolthet. Verdensledende forskning kan gi oss det samme. God forskning borger i tillegg for topp utdanning som gir oss de beste leger, lærere, advokater og ingeniører. Universitetene har en viktig oppgave her som vi selvsagt skal være oss bevisst og ta på alvor, Foreldre, du og samfunnet kan hjelpe oss gjennom å identifisere talenter, la dem blomstre og være opptatt av forskning ved å stille krav og forventninger – til forskerne og til politikerne. Vi må sammen ta utfordringen fra evalueringsrapporten om å heve nivået på norsk forskning og utdanning. Norge har forutsetningene for å bli best – også innen forskning!

Innlegget stod på trykk i Dagens Næringsliv 17. mars

En kommentar til “Ambisjoner og mål”

  1. Kari Kolberg Svarer:

    La meg bringe inn et perspektiv fra skole-Norge: vi bedriver til dels undervisning med håndbrekket på. Norske elever med særskilte talenter for å lære raskt og lære mye starter 1.trinn med en iboende hunger etter å få lære mer, få gå i dybden og bli utfordret faglig. Dessverre blir de i mange tilfeller sittende og lytte til språkleker med utlytting av “første bokstav” og kun EN bokstav i uka gjennom første trinn (selv om de har lest i et par år allerede), eller de må bruke matematikktimen til å fargelegge – og “lære” tall mellom 0 og 10 på første trinn selv om de kanskje fint sjonglerer flersifrede tall, multiplikasjon osv. den dagen de starter skolen. 

    Både PISA og TIMMS viser oss at vi har et svært lavt antall elever på toppnivå, og tendensen er synkende over tid. Det har neppe med norske elevers evne til læring å gjøre. Men det HAR med manglende tilpasset opplæring å gjøre. Manglende tilpasset opplæring for elever som har et talent for å lære mye og lære raskt. Det vi har glemt i vår iver etter å eliminere elitisme er at disse elevene faktisk kommer fra alle samfunnslag. Da vil trolig talentene fra akademikerfamilien klare seg bedre enn eleven som kommer fra andre sosioøkonomiske forholde.  Så min mening er at det _ikke_ er elitisme å ivareta elever med særskilte akademiske talenter. Og skal vi ivareta dem må vi ha tidlig innsats, allerede fra første trinn må det bli “lov” å få utfordrende oppgaver, gøy å lære noe nytt, “lov” å hoppe over tredje repetisjonsrunde fordi du behersker fagstoffet. Slipp elevene løs i læring. Får de små og større talentene utfordringer nok i skolen vil de blomstre, de vil lære seg gode arbeidsvaner, og de vil kunne finne positivt utløp for sin forskertrang. – Slik kan forskningsmiljøene få en rikere tilgang på nye unge mennesker med både nysgjerrighet og drivkraft til å drive forskningen fremover. 

Skriv et svar

Universitetet i Bergen
Rektors kontor
E-post: rektor@uib.no