La oss debattere et vitenskapsråd!

Dag_Rune_Olsen_smlMorgenbladet skrev 6. september at «Høyre er lei av unyttige forskningsrapporter» og at Høyres programkomiteen, ledet av kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen ønsker å innføre et vitenskapsråd. Selv luftet jeg ideen om vitenskapsråd i et innlegg i Dagens Næringsliv i 2011. Jeg mener tiden nå er inne for en grundig debatt av en slik ordning.

Eksakt hvilken rolle og funksjoner vitenskapsrådet er tiltenkt og hvordan det skal organiseres trenger avklaring. Men intervjuet med statsråden gir en pekepinn. «Vitenskapsrådet skal gi råd om hvordan staten og politikerne skal bruke og forholde seg til forskning, forklarer Røe Isaksen til Morgenbladet.»

Ideen om vitenskapsråd er på ingen måte ny. Som Morgenbladet skriver har dette eksistert i USA siden 1976 og det har også vært prøvd i EU-systemet der professor Anne Glover fungerte som Chief Scientific Adviser for Europakommisjonen. I EU ble det betydelig støy og kritikk av ordningen, da Glover fastslo at genmodifisert mat var trygt, men nok også fordi man mente rollen hadde for mye makt og at det var for lite transparens rundt prosessene. Erfaringene fra Europakommisjonen viser oss at det er viktig både å forstå forskningens natur og politikkens rolle, dersom en slik ordning skal kunne fungere. Ordningen med Chief Scientific Adviser i EU ble avsluttet i 2014 og er nå erstattet med Scientific Advice Mechanism (SAM) som bygger på europeiske vitenskapsakademier, som for eksempel Academia Europaea, som rådgivende organer.

Stadig hører vi politikere starte sine resonnementer med «forskning viser at…». Som forsker er jeg begeistret for at forskningsresultater tas med når politikk skal utformes. Men det er også en fare for at denne type resonnementer brukes feilaktig og at forskningsresultater og –funn tolkes feil.  Jeg tror statsråden er inne på rett spor når han foreslår å opprette et vitenskapsråd som kan gi råd om forskning når politikk skal utformes. I mitt innlegg i Dagens Næringsliv i 2011 foreslår jeg også flere arenaer for møter mellom politiske beslutningstakere og forskere. Jeg tror at vi som nasjon vil være tjent med en tettere dialog mellom forskere og politikere og jeg tror også at et vitenskapsråd, i en eller annen form, kan bidra til mer kunnskapsbasert politikk i Norge.

Et vitenskapsråd vi imidlertid få konsekvenser for oppgavene til Norges forskningsråd. I dag er det nemlig slik at Forskningsrådet skal tilføre forskingssystemet meirverdi gjennom å realisere forsking som aktørane i forskingssystemet kvar for seg ikkje kan få fram.” Det skjer gjennom bevilgninger, men også gjennom råd om strategier og prioriteringer knyttet til forskningspolitiske spørsmål. Ved å opprette et Vitenskapsråd vil Norges forskningsråd miste denne funksjonen, men til gjengjeld rendyrke rollen som finansielt virkemiddel for forskning.

Norge er i tillegg kjent for å ha et sterkt sektorprinsipp, både i forvaltningen generelt men også i forskningen. For forskningen vil det si at hvert departement har ansvar for forskning som skjer innenfor sitt departement. Både Riksrevisjonen og Forskningsrådet har tidligere vært kritiske til dette av ulike årsaker. Forskningsrådmodellen i Norge er unik og behovet for koordinering på tvers av departementene har blitt trukket frem som en av begrunnelsene. Produktivitetskommisjonen hevder at vitenskapelig kvalitet vektlegges for lite i tildeling av midler fra Forskningsrådet, og peker på at dagens modell kan være del av grunnen til dette. Et vitenskapsråd kan kunne tenkes å bedre koordineringen på tvers av sektorene. Forutsetningen er imidlertid at et slikt råd ikke underlegges et spesifikk departement men Statsministerens kontor (SMK).

Jeg tror tiden er inne for å dra i gang en grundig debatt rundt behovet for et vitenskapsråd og om hva et slikt råd skal være i Norge.

Dag Rune Olsen,
Rektor, UiB

Skriv et svar

Universitetet i Bergen
Rektors kontor
E-post: rektor@uib.no