Category: Rektoratet

En viktig UiB-begivenhet er den årlige utdelingen av Meltzerprisene som fant sted fredag 8.3.2023. Meltzerprisutdelingen er en strålende anledning til å verdsette sterk forskning og sterk vitenskapelig innsats.
Lauritz Meltzer (1861-1943) var forretningsmann, ingeniør, offiser, og en stor filantrop, som gjennom hele sitt liv hadde stor interesse for vitenskap og forskning. I sitt testamente skrev han i 1939 at det aller meste av hans formue skulle gå til et fond til beste for et bergensk universitet, men på betingelse av at et universitet ble etablert før ti år var omme. Hvis hans betingelse ikke ble innfridd, skulle pengene gå til Fredrikstad. Vedtaket om å opprette Universitetet i Bergen ble gjort av Stortinget i 1946. Dermed var Meltzerfondet sikret, og midlene Meltzer etterlot seg har gjennom alle år vært en betydningsfull stimulans for UiBs faglige virksomhet. I år delte vi ut 12,2 millioner til vitenskapelig reiser, forskninststøtte og forskningsterminer.
I år gikk Meltzerprisen for yngre forskere til forsker Ellen Christine Røyrvik ved Det medisinske fakultet og professor Christian Haug Eide ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet. Disse to har utmerket seg med fremragende vitenskapelig arbeid innenfor sitt felt. Ellen er en svært produktiv forsker med en unik tverrfaglig bakgrunn. Hun bringer erfaring innen genetikk, molekylærbiologi, arkeologi og lingvistikk sammen, både for å utforske grunnleggende spørsmål om norsk og europeisk befolkningshistorie og for å kaste viktig nytt lys over biologien til klinisk viktige sykdommer. Christian har vist en imponerende evne til å oppnå ny kunnskap ved å kombinere fagområder: Han forsker innen geofysikk, klastisk sedimentologi, reservoaregenskaper, bruk av digitale metoder for datainnsamling, vulkanologi, «source-to-sink» og provenans-studier og mineralogi.
Prisen for fremragende forskningsformidling ble tildelt professor i rettsvitenskap Eirik Holmøyvik ved Det juridiske fakultet. Eirik vært en av akademias mest aktive og relevante stemmer i offentligheten. Eirik formidler særlig om rettsvitenskapens rolle i utviklingen av demokratiet og rettsstaten, og hans formidlingsbidrag kjennetegnes ofte av å være både maktkritiske, utforskende og utfordrende.
Meltzers ærespris for fremragende forskning ble tildelt professor Nina Langeland ved Det medisinske fakultet og professor Nikolai Østgaard ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet. Nina forsker på noen av de største utfordringene innen infeksjonsmedisin, inkludert COVID-19-pandemien og antibiotikaresistens. Nikolai har satt UiB på verdenskartet innen romfysikk og romteknologi de siste 15 årene. Han har styrt SFF Birkelandsenteret til stor vitenskapelig suksess, med oppsiktsvekkende resultater innen atmosfærisk elektrisitet og høyenergistråling fra tordenvær.
Gratulerer til fem flotte og verdige vinnere!

Ørjar Øyen var en profilert sosiolog, og en markant rektor ved Universitetet i Bergen (UiB). Han var en sentral strateg i etableringen av norsk samfunnsvitenskap. Som en av de første profesjonelle sosiologene i Norge, var han en institusjonsbygger både ved UiB, og nasjonalt og internasjonalt.
Ørjar Øyen ble utnevnt til professor i sosiologi ved UiB i 1967. Hans vei gjennom utdanningsløp og arbeidsliv er også en historie om byggingen av det moderne Norge.
Øyen vokste opp i Brønnøy på Helgeland. Etter skolegang i hjembygden, leste han gymnaspensum som selvstudium kombinert med brevkurs, og etter ett år som elev ved Eidsvoll offentlige landsgymnas tok han examen artium 1946. To år senere avla han eksamen ved Nesna lærerskole. Han begynte å studere sosiologi ved Universitetet i Oslo i 1949, og fortsatte sine studier som Research Fellow ved University of Washington i Seattle i 1951. Her møtte han et ungt, levende sosiologmiljø, preget av ambisjoner og pionervirksomhet. Etter videre studier, både i Oslo og i Seattle, avla han i 1962 doktorgraden i sosiologi ved sitt amerikanske Alma mater. Deretter fulgte fem nye år ved Universitetet i Oslo.
Ansettelsen av Øyen som professor ved UiB innevarslet starten på en gullalder for samfunnsforskningen i Bergen. I bagasjen fra USA hadde han med seg ambisjoner om å utvikle forskning som bygget på grundige empiriske undersøkelser, systematiske analyser og metodiske tilnærminger. Han løftet sosiologi som disiplin nasjonalt og internasjonalt. Sammen med kollegaer ved instituttet startet han retningen som fikk betegnelsen Bergensskolen i sosiologi.
Mange av hans publikasjoner er relatert til befolkningsspørsmål, demografiske problemstillinger og metodologiske emner. Forskningsetiske problemstillinger, sosial lagdeling, mobilitet og forholdet mellom sosiologi og samfunn utgjør sentrale tema i flere av hans senere bidrag. Stadig minnet han om sosiologens viktigste og mest grunnleggende spørsmål: «How do you know?» Som samfunnsforsker skulle og måtte veien fra hypotese til teori være brolagt med empiriske bevis.
Som nyansatt professor markerte han seg fra første stund som en sentral faglig leder og institusjonsbygger. Han ble instituttstyrer og sto i spissen for oppbyggingen av Sosiologisk institutt og utviklingen av sosiologifaget som studium i Bergen. Han var i front med å etablere det nye samfunnsvitenskapelige fakultetet ved UiB, og ble dets første dekan.
I to perioder, fra 1978 til 1983 var han universitetets rektor, i en tid med store utfordringer, men også med vekst. Kløkt, klokskap og varme preget han innsats som rektor. I hans periode ekspanderte UiB, både i areal, budsjett, utdanningstilbud og i studenttall. Som rektor fikk Ørjar Øyen i tillegg etablert viktige prinsipper for styring og ledelse og for forskningsorganiseringen ved universitetet.
Internasjonalt forsknings- og universitetssamarbeid var en viktig del av Øyens virke, dels som gjesteprofessor ved flere utenlandske universiteter, dels som medlem og leder av en rekke internasjonale komiteer, styrer og råd. Han gjorde en omfattende innsats for å fremme utviklingsrelaterte perspektiver og nord–sør-samarbeid, og for å utvikle øst–vest-samarbeid under den kalde krigen. Fra 1988 til 1995 var han generaldirektør ved Inter-University Centre i Dubrovnik, Kroatia. Fra 1988 til 1991 var han president i Board of Directors, European Coordination Centre for Research and Documentation in Social Sciences. Han var æresborger av staten Washington og ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1988.
Universitetet har mye å hedre Øyen for. Et synlig bevis på takknemlighet er at bygningen der Sosiologisk institutt nå holder til har navnet «Ørjar Øyens hus». Han var aktiv i instituttmiljøet og i universitetssamfunnet til det siste, og møtte gjerne på kontoret daglig til han var langt oppe i 90-årene. Her publiserte han, deltok i undervisning og formidling og opprettholdt kontaktene sine og engasjementet sitt både faglig og universitetspolitisk, nasjonalt og internasjonalt.
Øyens raushet, velvilje og godhet overfor studenter, stipendiater og kollegaer vil bli savnet. Han omtales gjerne som en trygg miljøskaper, ofte til stede i fagmiljøet, alltid med døren åpen, generøs med kunnskapsdeling og uvanlig kjapp til å forstå hva som trengtes av inspirasjon og støtte, uansett hvem som spurte.
Øyen var en raus pioner, som representerte det beste ved UiB, og akademia især.
Fred over Ørjar Øyens minne.

Det internasjonale kunnskapssamarbeidet preges av spørsmål om beredskap og sikkerhet. En ny etat for eksportkontroll er etablert, og det arbeides med utreding av et sikkert forskningssystem for å ivareta nasjonale sikkerhets- og forsvarspolitiske interesser. Årets ord, som ble lansert i Sandra Borchs tale på sektorens kontaktkonferanse 16. januar, handler ikke lenger om oppussing, men om beredskap, kunnskapsberedskap.

Bakgrunnen er den geopolitiske situasjonen. Den merkes på budsjettene, i politikken, i Forskningsrådets utkast til ny strategi og i Kunnskapsdepartementets arbeid med systemmeldingen (stortingsmeldingen om det norske forskningssystemet).

Ved UiB har det skjerpete eksportkontrollregimet allerede fått konsekvenser i form av tidkrevende prosesser med risiko for å miste kandidater og at prosjekter blir forsinket. Selv om vi er enige om at dagens sikkerhetssituasjon er alvorlig, så bør den ikke definere hele forskningen og fremtidens kunnskapsbehov. Vi må evne finne den rette balansen mellom åpenhet og sikkerhet, samtidig som transparens og deling av kunnskap fortsatt må være grunnleggende. Det er viktig at prinsippet om at forskning og forskningsprosesser skal være «så åpne som mulig, så lukkede som nødvendig» videreføres.

Nordområdeforskningen er et eksempel på situasjonen vi står i. UiB har særlig sterke forskningsmiljøer på nordområdene, slik det har framkommet av Forskningsrådets tidligere polarevalueringer. Her møtes interessene til store, dominerende blokker i verdenspolitikken; USA, Kina, Russland og EU. På mange måter kan vi tenke på nordområdene som et «fremtidslaboratorium» der mange av de samfunnsutfordringer vi møter i dag og vil møte i fremtiden, er dramatisk til stede. Forskningen på polare områder kan vanskelig gjøres uten omfattende internasjonalt samarbeid med land. De både akutte og langsiktige behovene for kunnskap om nordområdene viser hvordan vi må leve med store paradokser. På den ene siden er behovet for internasjonalt kunnskapssamarbeid mer nødvendig enn noen gang. På den andre siden står vi overfor økt risiko for spionasje og store sikkerhetstrusler. Men nordområdene er bare et av mange relevante eksempler på krevende områder for kunnskapssamarbeid.

Kunnskapsberedskap er ikke et nytt moteord. Mange av oss har brukt det i årevis som et bilde på nødvendigheten av å ivareta en bred kunnskapsbase. Det handler på den ene siden om at vi går en ukjent framtid i møte som vi ikke fullt og helt kan planlegge oss inn i. Et bredt kunnskapsgrunnlag gir oss et bedre grunnlag for å håndtere det som kommer av endringer i samfunnet enten det gjelder økonomien, teknologien eller naturen. På den andre siden handler om at vi bør være en aktiv del av den internasjonale kunnskapsallmenningen.

Men nå ser vi en spissere og langt mer instrumentell forståelse av begrepet kunnskapsberedskap, i retning av forsvar, totalberedskap, sikkerhet og trygging. Nå handler det om å håndtere kriser, det være seg klimatiske, militære, sikkerhetsmessige eller økonomiske. Dette var tydelig i Forskningsrådets utkast til strategi som nettopp var på høring, hvor første avsnitt beskrev prioritering av sikkerhet og beredskap på en måte som mange av oss oppfattet som så definerende at det sto frem som en slags revisjon av Langtidsplanen.

Alt har sin pris. I Europa er kutt i den sivile forskningen en sannsynlig konsekvens av den spente geopolitiske situasjonen og økt påtrykk fra forsvarsindustrien om forskningsmidler. Det har allerede skjedd, gjennom kutt i Horisont Europa på 2,1 milliarder euro for å gi rom for finansiell støtte til Ukraina, men også ekstra finansiell støtte til migrasjon og grensekontroll, og bistand til andre naboland. Budsjettkuttet i Horisont Europa gjennomføres til tross for advarsler fra det europeiske forskningsmiljøet og kommissær for forskning og innovasjon Iliana Ivanova. Omprioritering for sikkerhet og forsvar er en diskusjon som vil bli sterkt gjeldende i de kommende forhandlingene om innretningen og budsjettrammen til det neste europeiske rammeprogrammet, FP10.

24. januar kom Europakommisjonen med en omfattende fremlegging om økonomisk sikkerhet der også internasjonalt samarbeid, akademisk frihet og formålet med forskning og innovasjon spisses mot konkurranse og trusselbilder. To dokumenter er viktige for forskningen: Rådets forslag til rekommandasjon om å styrke forskningssikkerhet i Europa, og en såkalt hvitbok som foreslår ulike alternativer for å sikre støtte til forskning og utvikling som har dobbelt brukerpotensial.

Rekommandasjonen inneholder anbefalinger og foreslår samordning mellom medlemslandene om styrking av forskningssikkerheten. Det anbefales å utvikle nasjonale handlingsplaner og retningslinjer, opprette støttestrukturer, styrke kunnskapsgrunnlaget for politikkutvikling på området, samarbeide på tvers av sektorer, vurdere risikoer knyttet til kritiske teknologier, samarbeide med forskningsfinansieringsorganisasjoner, støtte og følge opp universiteter og andre forskningsorganisasjoner.

Europakommisjonens hvitbok handler om alternativer for å styrke støtten til forskning og utvikling som involverer teknologier med dobbelt brukspotensial (dual usage). Og her foreslår kommisjonen tre mulige alternativer for fremtiden, som nok vil være relevant også for norsk politikk:

1. 1. 1.  bygge videre på dagens tilnærming, som skiller mellom sivil og forsvarsforskning, men introdusere forbedringer og synergier mellom eksisterende EU-programmer og instrumenter.
      2. fjerne det eksklusive fokuset på sivile anvendelser i utvalgte deler av etterfølgerprogrammet til Horisont Europa (FP10), slik at strategiske nye teknologier kan støttes uavhengig av anvendelsesområdet.
      3. å opprette et dedikert instrument med et spesifikt fokus på R&D med dobbelt brukspotensial, for eksempel gjennom et eget budsjett, egne regler, eller flaggskip-prosjekter.

Dual Usage defineres og rammes inn som teknologier med dobbel brukerpotensial –  men, lik kunnskapsberedskapen, har også dual usage iboende potensial til å bli et veldig bredt begrep. Det er få forskningsprosjekter og resultater som bare er relevante, og gevinst, i en sammenheng.

Når det i EU diskuteres om det skal åpnes opp for at deler av rammeprogrammet kan støtte forskning på strategiske nye teknologier uavhengig av om anvendelsesområdet er sivilt eller militært, reiser det flere spørsmål. Hvordan bestemme hvilken forskning som kan brukes både sivilt og militært? Det vil i mange tilfeller, især når det gjelder grunnforskning, være umulig å vurdere dette på forhånd. Vil dette flytte fokuset enda mer over til militær bruk av forskningen og invitere inn helt andre interesser inn i forskningsprosjekter? Hvilke konsekvenser vil denne prioriteringen få for forskningsfinansieringen? Hvordan sikre satsing på den grunnleggende, forskerinitierte forskningen?

Også i Norge handler 2024 om tverrsektorielt samarbeid og totalberedskap. Rett før jul fikk FFI, NSM og Forskningsrådet et utredningsoppdrag om å skissere et felles nasjonalt FoU system for håndtering av Norges totale kunnskapsbehov. Dette oppdraget skal drøfte innretning og behov, relevante fagområder, samarbeidsarenaer, økonomiske og administrative konsekvenser, kompetansebehov og risiko, og også hvordan sivil-militært samarbeid kan rammes inn slik at det ikke står i veien for den åpne forskningen.

 «I årene fremover vil det være behov for en mer strategisk tilnærming til kunnskapsutvikling, forskning og teknologiutvikling for å ivareta nasjonale sikkerhets- og forsvarspolitiske interesser», skriver Kunnskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet om oppdraget, som vil mates inn i arbeidet med stortingsmeldingen om forskningssystemet.

Det er viktig at universitetene får bidra inn i dette arbeidet.

Militær- og kriseberedskap skal bli en del av forskningsprioriteringene. Da gjelder det å dosere klokt. Vi må ikke glemme at det ikke var den situasjonsbestemte forskningen som reddet oss ut av pandemien. Det var kunnskapsmiljøenes bredde og evne til å bruke grunnforskning som viste oss veien ut av pandemien. Det er også viktig – både for landets og vår sektors legitimitet at begrunnelsen for eventuelle sikkerhetsforanstaltninger faktisk hviler på hensyn til sikkerhet og at det ikke er andre interesser som legges til grunn.

Jeg er overbevist om at universitetene skal fortsette med dialog og kunnskapssamarbeid selv i land der det kan være vanskelig. En norsk tilnærming må innlemme sikkerhetstiltak på en måte som respekterer og fremmer akademisk frihet og tilbyr en modell for ansvarlig internasjonalt samarbeid. Med en aktiv dialog med universitetene om hvordan vi kan utvikle gjennomtenkte retningslinjer, kan vi sikre at Norges kunnskapssektor forblir både trygg, sterk og dynamisk, klar til å bidra til å dra nytte av global vitenskapelig og teknologisk utvikling.

Oppsummert:

Det blir viktig med et sterkt norsk engasjement i innspillene til den europeiske innretningen som vil prege det nye rammeprogrammet.

Kunnskapsberedskap må også i fremtiden brukes og forstås som et bredt begrep.

Dual usage har et stort potensial for svært bred fortolkning og bruk, men det er ikke gitt at det gagner forskningen eller gir sikkerhetsarbeidet.

Pass på rommet for den frie grunnforskningen.

I tusenvis av år har mennesket reflektert over sin egen bevissthet og hvordan den skal forstås. Fenomenet bevissthet, er ikke bare et evig tema, men det har også blitt aktualisert på en ny måte, med kunstig intelligens og bioteknologi.

Hvordan skal vi forstå våre egne subjektive opplevelsers opprinnelse og beskaffenhet? Hvordan bør vi forholde oss til andre bevisste vesener, både menneskelige og ikke-menneskelige? På hvilken måte bør bevissthet tillegges verdi og gis verdighet, særlig i lys av vår stadig mer avanserte teknologi?

Bevissthetens mysterium er tema for Holbergdebatten 2023,  og som direktestrømmes. 
I panelet er det tre svært profilerte internasjonale forskere:
Anil Seth er en britisk nevroforsker og forfatter som har drevet frem forskning på hjernen og bevissthet i mer enn 20 år. Seth er professor i nevrovitenskap ved University of Sussex. I sin bok Being You (2021) beskriver han sin teori om bevissthet og selvet.
Tanya Luhrmann er professor i antropologi ved Stanford University. Hennes arbeider fokuserer på erfaringenes grenser: på stemmer, syner og en verden av det overnaturlige og av psykoser. Blant hennes mange bøker er den prisbelønte When God Talks Back (2012).
Rupert Sheldrake er en britisk biolog og forfatter av ni bøker, inkludert The Science Delusion (2012), der tittelen spiller på Richard Dawkins’ The God Delusion. Sheldrake er kjent for mange sine kontroversielle hypoteser, blant annet om bevissthet.
Debatten ledes av David Malone, en prisbelønt skaper av vitenskapelige dokumentarfilmer.

Holbergdebatten har gjennom sine åtte år invitert samfunnsaktører i og utenfor akademia, og debatten er blitt kjent for å inkludere både personer som forsvarer de mer rådende syn, og mer kontroversielle personer og spørsmål. Et bredere spørsmål som stilles denne gang, er om vi innen forskning i en viss grad også trenger «kjettere» for å nærme oss svarene på store, uløste gåter, eller om de snarere utgjør en trussel mot et vitenskapelig verdenssyn.
Sheldrake har i snart et halvt århundre høstet kritikk fra mange vitenskapelige miljøer for sin påstand om at moderne vitenskap er basert på en tro om at virkelighetens grunnleggende spørsmål i hovedsak er besvart, slik at kun detaljer gjenstår. Denne antagelsen mener han har blitt til et dogme som begrenser vitenskapens evne til å utforske verdens uløste gåter, blant annet spørsmålet om bevissthet. Disse tankene vil både fremmes og utfordres under Holbergdebatten i år.

Debatten den 2. desember adresserer det såkalte “hard problem of consciousness”, altså spørsmålet om hvordan hjernen, som et fysisk system, kan være opphav til subjektive erfaringer, følelser og tanker. Samtidig er bevissthetsspørsmålet vidt, og man kan man tilnærme seg det fra mange kanter. Man kan for eksempel ta utgangspunkt i kulturelle og sosiale perspektiver, i nevrovitenskapelige modeller, eller de metafysiske sidene av bevissthetsopplevelser. Temaet har naturligvis også etiske, filosofiske og sosiale implikasjoner, blant annet knyttet til hva slags moralsk status ulike bevisste vesener skal ha, og til og risikoer og muligheter som oppstår når bevissthet kan endres på ulike måter.
Det er derfor naturlig at bevissthetsstudier er tverrfaglige, og kombinerer kunnskap fra ulike fagfelt og disipliner, noe som vil innebære et spenn fra nevrovitenskap til psykologi, filosofi, antropologi, religionsstudier, teologi og mer.

UiBs budsjett teller ca. 5,7 milliarder. De siste årene har sektorens økonomi endret seg, det gjelder også UiBs økonomi, som har blitt mer studentavhengig, mens den jevne veksten i rammebevilgningen vår ble snudd til realnedgang fra 2021 av.  Samtidig har bidrag- og oppdragsinntektene våre (de eksternfinansierte inntektene) blitt en større del av budsjettet enn tidligere. UiB har vokst de siste ti årene, og økt antall studenter fra 15 000 i 2013 til 20 000 i dag. Nye studieprogram er etablert og fakultetene har hatt ulik vekst. De årvisse ostehøvelkuttene vi har blitt utsatt for har sterkt redusert det man kunne kalle fri basis.

Sammen med årets forslag til statsbudsjett kom en ny finansieringsmodell. Den har vært varslet en stund, i Utsynsmeldingen og i politiske ytringer og utredninger. Det vi får belønning for, er endret. I regjeringens nye budsjettmodell er alle insentiver for forskning fjernet for å bli plassert inn som en del av basisen vår. Kategoriene for studieprogrammene er endret og i stedet for kandidatbelønning, innføres det premiering for gjennomføring på normert tid, og trekk for manglende gjennomføring. Resultatmidler for studentutveksling fjernes. Vi vil ikke lenger avkreves måltall på hvor mange stipendiatstillinger vi har. Nå er det opp til universitetene selv hvordan man velger å disponere midlene som har vært satt av til rekrutteringsstillinger.

Dette er en del av det regjeringen omtaler som tillitsreform. Regjeringen melder at de vil fjerne unødvendig byråkrati, forenkle modellen og samtidig finne rom for nye satsinger. UiB har gitt innspill i regjeringens arbeid med ny modell. Vi har påpekt at modellen i liten grad anerkjenner universitet av vår type.

UIB har en strategi og er et universitet med distinkte kvaliteter som vi skal ivareta. Vi er et universitet med en stor bredde fag og det er et forskningsuniversitet. Det har alltid vært vår rolle nasjonalt, og den er ikke mindre viktig og mindre distinkt i dag når universitetene er mange.

Dagens UiB-inntektsfordelingsmodell er «Risa II», oppkalt etter økonomiprofessor Alf Erling Risa som ledet utvalget, ble bestemt vedtatt i mars 2016. Det er en modell som har tjent oss godt, og som ligger tett opp til den nasjonale finansieringsmodellen. Vi må nå vurdere justeringer som legger til rette for at vi også om ti år fra nå av er et godt internasjonalt forskningsuniversitet med en stor faglig bredde.

Vårt nye utvalg er bredt sammensatt, med representanter fra alle fakultetene og universitetsmuseet, og en representant fra rekrutteringsstillingene. Utvalget ledes av professor i samfunnsøkonomi Kjell Erik Lommerud, som har tung kompetanse i sektorens finansiering.

Utvalgets mandat er formulert slik:

• Vurdere i hvilken grad endringene i Kunnskapsdepartementets finansieringsmodell skalgjenspeiles i universitetets og fakultetenes interne modeller.​
• Vurdere resultatindikatorer og insentiver på forskningssiden​
• Med utgangspunkt i at dagens måltall skal opprettholdes, vurdere fordelings-​
  kriteriene for rekrutteringsstillinger og balansen mellom øremerkede og frie​
  stillinger, og bruk av differensierte satser per fag ​
• Utrede mekanismer som kan støtte opp om og videreutvikle universitetets storebredde av fagdisipliner med vekt på småfagene​
• Vurdere UiBs modell for finansiering av arealer​
• Vurdere balansen mellom fakultetenes bevilgninger og øremerket avsetning tiluniversitetets fellesformål​
• Utrede en potensiell modell for samarbeid om studieprogram på tvers avfakultet/institutt

Her er styresaken som presenterer utvalg og mandat.  I mai 2024 kjenner vi svaret. Da skal den nye budsjettmodellen vedtas i styret, men universitetssamfunnet vil bli orientert om arbeidet underveis.

Universitetet i Bergen og Universitets- og høgskolerådet (UHR) er svært bekymret for den eskalerende konflikten i Palestina og Israel. Det høye antallet drepte og skadde er sjokkerende. De voldelige handlingene går kraftig utover sivile – og spesielt mange barn.

Vi uttrykker vår sterkeste medfølelse med alle som er direkte eller indirekte berørt av denne konflikten.

Våre medlemsinstitusjoner har ansatte og studenter med tilknytning både til Palestina og Israel.

Sammen med UHR fordømmer Universitetet i Bergen alle brudd på folkeretten. Sivile må skjermes og tilgangen på humanitær bistand må sikres. Norge må bidra til å sikre demokrati og menneskerettigheter, også utover våre egne landegrenser.

Norge ledet arbeidet med «Safe Schools Declaration» for å sikre skoler og universiteter i konfliktområder. Formålet var blant annet å styrke beskyttelsen av barn og utdanning i konflikter. Det er 118 land som i dag er tilsluttet denne erklæringen. Vi ber om at denne respekteres

UiBs strategi 2023-2030 bærer tittelen «Kunnskap som former samfunnet».
Det er en tittel som sier noe vesentlig om vår rolle: et universitet som er åpent og i samspill med samfunnet, og som bidrar som en samfunnsfornyende kraft gjennom solid forskning, nye forståelsesrammer, innovative ideer og kompetanse. Dette er et enormt ansvar, som hviler på en helt grunnleggende forutsetning: den akademiske friheten.

Akademisk frihet er viktig for å sikre forskningens kvalitet, dens grundighet og så langt det lar seg gjøre, dens nøytralitet. Bare slik kan forskningen bli samfunnsformende og sterk.

Den akademiske friheten kan ikke utøves i rammer satt av eksterne parter, men fordrer at institusjonene og forskningsmiljøene selv, i kraft av styrker og egne analyser, prioriterer og velger retninger i det store kunnskapsarbeidet. Det fordrer også at universitetene ser sin rolle i forvaltingen av den uavhengige og langsiktige kunnskapsutviklingen.

Hvor vil jeg med denne innledningen, som nok virker helt selvsagt for de fleste lesere?

Regjeringen har startet en gjennomgang av forskningssystemet, og vi er spente på konsekvensene av dette arbeidet. Den må innbefatte en avklaring av ulike aktørers roller og ansvar i det norske forskningssystemet. Som en opptakt til systemgjennomgangen i sektoren, er det derfor uheldig at regjeringen presenterer en tredeling av forskningssystemet som bryter med vår forståelse av universitetets rolle.

Regjeringen opererer nemlig med tre ulike nivåer: Et politisk nivå, der Stortinget og regjering trekker opp rammebetingelsene og utformer overordnede mål og prioriteringer for forskningspolitikken. Et strategisk nivå, der Forskningsrådet er den sentrale institusjonen, men hvor også Innovasjon Norge inngår som en aktør med det som blir beskrevet som «viktige forskningsstrategiske» oppgaver. På det laveste og utførende nivå plasserer man så universiteter og høgskoler, sammen med forskningsinstitutter og sykehus.

Kan det være riktig og gjennomtenkt å beskrive dagens forskningssystem slik?

Tillegger ikke regjeringen universitetene et selvstendig strategisk ansvar for forskningen og kunnskapsutviklingen i Norge?

Vi trenger politikere med ambisjoner om å styrke forskningen og det nasjonale kunnskapsgrunnlaget, og vi trenger et sterkt forskningsråd, men det svært bekymringsfullt at universitetenes rolle i forskningssystemet i den overordnende kategoriseringen reduseres til å være kun forskningsutførende. UH-loven slår fast at universitetene har et særlig ansvar for forskning og forskerutdanning, og de har en lovfestet faglig frihet, med ansvar for å utforme eget faglig og verdimessige grunnlag. Loven slår fast at universitetene ikke kan gis pålegg eller instrukser om innhold eller innretning på forskningen. UH-loven verner altså ikke bare om den akademiske friheten, men gir også universitetene tydelig ansvar og rammer for utvikling og innretning av forskningen.

Universitetenes vitenskapelig ansatte har en særlig uavhengig og selvstendig posisjon, en faglig frihet, beskyttet av UH-loven. Den lovfestede forskningsfriheten, sammen med den institusjonelle autonomien, gir våre statsfinansierte universiteter en grad av uavhengighet fra økonomiske og politiske særinteresser, samtidig som vi står strategisk ansvarlig overfor samfunnet som helhet. Det er helt avgjørende å bevare forskningens uavhengighet i utviklingen av et revidert forskningssystem.

I en gjennomgang av forskningssystemet er det derfor viktig å anerkjenne betydningen av å ivareta ikke bare forskningsfriheten, men også de premisser den legger for universitetenes strategiske rolle. Bakteppet for gjennomgangen av forskningssystemet, med beskrivelsen av universitetene som «forskningsutførende», gir økt bekymring for at norsk kunnskapspolitikk i økende grad beveger seg i en instrumentalistisk og politisert retning ved å legge altfor stor vekt på utfordringsdrevet forskning.

Universitetene har et stort samfunnsoppdrag forankret i UH-loven; forskning – utdanning – formidling – innovasjon, som må skje i et tett samspill og hvor forskning er det grunnleggende. Forskning er med å legge grunnlag for forskningsbasert utdanning, og universitetenes innovasjonsaktivitet. Selv om større samfunnsomstillinger, som overgangen til en mer bærekraftig økonomi, krever at ulike samfunnsaktører trekker i samme retning for å nå konkrete mål, må den forskningsstrategiske rollen til universitetene styrkes.

Dette kan først og fremst skje ved å styrke den langsiktige grunnforskningen for å bedre vilkårene for høy kvalitet i og utvikling av flere sterke forskningsmiljøer over hele bredden av fag. Universitetet i Bergen vil derfor arbeide for at grunnforskning styrkes som innsatsområde og slik også styrke universitetenes forskningsstrategiske rolle. Selv om forskningspolitikken er viktig, og politiske prioriteringer styres av nyttehensyn og ideologi, må det være et mål å sikre at forskningen i størst mulig grad får beholde et autonomt rom. Det gir størst strategisk kraft for kunnskapsnasjonen Norge.

Denne uken, under Arendalsuken, lanserte Universitetet i Bergen Kunnskapsbarometeret. På oppdrag fra UiB har Opinion i august utført en meningsmåling som viser hvilke holdninger det norske folk har til forskning og høyere utdanning. 

Men hvorfor er det så viktig å vite hva det norske folk mener om norsk forskning og høyere utdanning? De seneste årene har vår sektor utvilsomt blitt sterkere politisk styrt og der mye av den politiske retorikken, men også den langsiktige tenkningen, har som premiss å svare på hva samfunnet ønsker og trenger. Dette basert på en forestilling om hvilke forventninger samfunnet har til vår sektor. Vi ser sterk politisk styring både i Langtidsplanen for forskning og utdanning, i Utsynsmeldingen som presenterer fremtidens kompetansebehov, og i innretningen på arbeidet med gjennomgang av forskningssystemet, og ikke minst forslaget til ny modell for finansiering for sektoren.
Politisk styring må vår sektor forvente, men det blir straks mer problematisk når vi ser at sektorens egne vurderinger og prioriteringer stadig oftere har blitt avfeid som introverte og uten samfunnsrelevans. Da er det interessant å fordype seg i noen av funnene i Kunnskapsbarometeret for å forstå om holdningene til det norske folk i disse spørsmålene skiller seg fra det rådende politiske ordskiftet. Den politiske retorikken og prioriteringene samsvarer ikke med det norske folks holdning.
La oss starte med det mest grunnleggende spørsmålet. Oppfatter det norske folk universitetene som grunnleggende samfunnsinstitusjoner? Svaret er et ubetinget ja. 84% deler denne vurderingen og er like tydelig, 79%, når de får spørsmål om akademisk frihet er en forutsetning for et demokratisk samfunn. Dette viser at det er sterk støtte i befolkningen for å verne om universitetene, den frie og uavhengige forskningen. I det norske samfunnet er det altså en sterk verdiforankring for universiteter med stor faglig autonomi, i sterk kontrast til det press universiteter internasjonal utsettes for med hensyn til både akademisk frihet og politisk styring.
Men det er også viktig å forstå hva det norske folk mener om betydningen til forskning og høyere utdanning for å håndtere framtidens utfordringer. UiB skal som et internasjonalt forskningsuniversitet flytte kunnskapsgrensene og bidra til en bærekraftig og demokratisk framtid gjennom sterk forskning i og på tvers av disiplinene over en stor faglig bredde. Vi verner om uavhengig og nysgjerrighetsdrevet forskning og verdsetting av kunnskapens egenverdi. Norge og verden står overfor komplekse utfordringer som krever dristig tverrfaglig og flerfaglig forskning, og også et tilfang av helt nye ideer. Universitetets perspektiver på den forskningsbaserte kunnskapens betydning blir bekreftet i Kunnskapsbarometers der 84% av befolkningen svarer at forskning og utdanning er svært viktig eller ganske viktig for å håndtere fremtidens utfordringer. 7 av 10 nordmenn mener at politiske beslutninger bør være basert på tilgjengelige forskningsresultater. Det betyr at nordmenn stoler på forskningen som grunnlag for kunnskapsbaserte beslutninger.
Det norske folk er altså svært opptatt av forskning og utdanning som en tung drivkraft for et godt samfunn, men da er det også nærliggende å sjekke ut om dette er en holdning som også står seg når det stilles spørsmål om konkrete ressursmessige prioriteringer. Tidligere statsråd Ola Borten Moe var svært opptatt av pengebruken i sektoren og at «festen var over». Da er det interessant å konstatere at 7 av 10 nordmenn mener det bør brukes mer penger på forskning enn i dag.
Kvalitet er et nøkkelord. Kvalitet i forskning som sikrer langsiktighet og de viktige gjennombruddene. Kvalitet i utdanning som bidrar til utvikling, demokrati og omstilling i samfunnet. Undersøkelsen viser at 72% kvalitet fremfor geografisk nærhet til utdanningstilbudet. Det er ikke et argument for at utdanning skal gjøres vanskeligere tilgjengelig, men må heller leses som at det norske folk mener at kvalitet i utdanning ikke kan veksles inn i desentralisering eller andre politiske prioriteringer. Svekker vi kvaliteten i den høyere utdanningen, står mye på spill.
Det arbeides nå med en systemgjennomgang av kunnskapssektoren, som skal resultere i en stortingsmelding. Endringene som gjøres nå, vil være retningsgivende for norsk kunnskapspolitikk i lang tid fremover.
Vi oppfordrer våre politikere til å være åpne og dialogorientert når politikken skal utformes for vår sektor. Kunnskapsbarometeret viser at budskapet universitetene har fremmet i viktige forskningspolitiske spørsmål i stor grad harmonerer med grunnsynet til det norske folk. Det må være et tankekors for politikere som ofte hevder at det er universitetene som ikke er i takt med det samfunnet vi leverer kunnskap til.